Siste innlegg

  • DOE rapporten, IPCC og klimadebattens problem

    DOE rapporten, IPCC og klimadebattens problem

    Nylig publiserte det amerikanske energidepartementet (DOE) en omfattende rapport om klimaendringer: A Critical Review of Impacts of Greenhouse Gas Emissions on the U.S. Climate. Reaksjonene lot ikke vente på seg. En forsker på LinkedIn beskrev rapporten som «an epic pile of nonsense».

    For meg, som tidligere klimaforsker, er slike utfall dessverre altfor typiske. De minner meg om en forskerkultur der skepsis og nyanser ble møtt med arroganse og forakt, en viktig grunn til at jeg selv forlot feltet.

    Enighet i hovedfunnene

    Det er viktig å slå fast: rapportene fra DOE og FNs klimapanel (IPCC AR6) er i stor grad enige om de naturvitenskapelige hovedfunnene. Klimaet varmes opp. Menneskelige utslipp spiller en sentral rolle. Klimaendringene innebærer risikoer vi må ta på alvor.

    Dette er ikke stridspunktene.

    Politikk, ikke fysikk

    Forskjellene oppstår først når vi beveger oss fra fysikk til politikk. DOE rapporten legger mer vekt på usikkerheter, naturlig variabilitet, kostnader og nyttevurderinger av tiltak. IPCC sitt mandat er å sammenfatte vitenskapen, ikke å foreslå politikk. Når forskere likevel angriper DOE rapporten som «nonsense», sier det mer om deres politiske slagside enn om vitenskapen.

    Judith Curry sitt bidrag

    En av medforfatterne bak DOE rapporten er Judith Curry, en forsker jeg har stor respekt for. Hun har i mange år pekt på betydningen av dyp usikkerhet, altså usikkerhet som ikke lett lar seg redusere til enkle tall eller smale konklusjoner.

    I rapporten bidro hun særlig til å

    • fremheve usikkerhetene i klimamodeller og klimafølsomhet
    • peke på at observasjoner ikke alltid bekrefter de mest ekstreme scenariene
    • understreke at risikovurderinger må baseres på et bredere spekter av mulige utfall.

    Dette er også tema i hennes bok Climate Uncertainty and Risk (2023), der hun argumenterer for at politikk bør bygge på realistiske scenarier, ikke bare «worst case» fortellinger. Hun fremmer en mer pragmatisk tilnærming: tilpasning, robusthet og skrittvise tiltak, fremfor panikk og overdramatisering.

    Rødt lag mot blått lag

    Roger Pielke Jr. har oppsummert striden godt: DOE rapporten ble møtt av en rask motrapport, ledet av fremtredende klimaforskere som Andrew Dessler og Robert Kopp, sammen med 85 medforfattere. Begge rapportene viser at det finnes både sterke og svake argumenter på hver side.

    Problemet er at debatten ofte presenteres som et spill mellom «rødt» og «blått» lag, hvor alt den andre siden gjør må stemples som feil. Dermed blir vitenskap redusert til politikk. Forskere forsvarer dårlige argumenter bare fordi de passer med det politiske laget de tilhører.

    Men vitenskap er ikke rød eller blå. Den er grå, full av nyanser, usikkerheter, hypoteser som må testes, og funn som av og til viser seg å være feil. Når klimavitenskapen likevel behandles som en partipolitisk arena, lider integriteten.

    En fremmedgjørende forskerkultur

    For meg ble dette en gjenkjennelig problemstilling. I min tid i klimaforskningen var det ofte slik at å peke på usikkerheter ble tolket som fornektelse. Aktivistiske krefter fikk dominere, og integriteten i forskningen ble satt under press. I lengden ble dette en fremmedgjørende kultur som jeg ikke ønsket å være en del av.

    Et rom for uenighet

    DOE rapporten viser at det finnes rom for en mer nyansert klimadiskusjon, som skiller mellom det vi faktisk vet og de politiske spørsmålene om hva vi bør gjøre. Hvis vi virkelig ønsker en vitenskapsbasert debatt, må vi tåle uenighet og usikkerhet uten å stemple meningsmotstandere som useriøse.

  • Charlie Kirk: Fra politisk hat til håpets vitnesbyrd

    Charlie Kirk: Fra politisk hat til håpets vitnesbyrd

    Mordet på Charlie Kirk, den unge konservative stemmen bak Turning Point USA, har rystet meg dypt. Ikke bare fordi en mann er drept, men fordi reaksjonene på venstresiden viser en kynisme og råskap som truer selve demokratiet.

    Hatretorikken har konsekvenser

    I årevis har konservative blitt kalt fascister, nazister og høyreekstreme. Ikke bare de få som faktisk er ekstreme, men alle som våger å stå opp for tradisjonelle verdier, begrense statens makt eller forsvare ytringsfriheten. Denne retorikken er ikke uskyldig. Når man stempler en politisk motstander som nazist, gjør man dem til en ikke-person. Og når noen først er avhumanisert, er terskelen lavere for å angripe dem, også fysisk.

    Asymmetrien i reaksjonene

    Hver gang en høyreekstrem utfører vold, blir hele høyresiden kollektivt fordømt. Anders Behring Breiviks grusomme terror ble raskt brukt til å stemple ikke bare ham, men også vanlige konservative og innvandringskritikere, som medskyldige. Fortsatt brukes hans navn som våpen for å kneble debatt i Norge.

    Når vold derimot kommer fra venstre, ser vi det motsatte. Da Charlie Kirk ble myrdet av en venstreekstremist, var det ingen kollektiv fordømmelse av venstresiden. Tvert imot så vi mennesker i sosiale medier, også i Norge, som jublet over at en konservativ stemme var brakt til taushet. Denne dobbeltstandarden er ikke bare urettferdig, den er farlig. Den sementerer et klima der vold mot konservative kan tolereres eller til og med appluderes.

    Når ordet “hat” blir kapret

    I Norge og andre land som har innført hatparagrafer ser vi hvordan dette forsterkes i praksis. Venstresiden sitter med definisjonsmakten over hva som er hatprat:

    • I Storbritannia er det eksempler på at personer har blitt arrestert for å stille seg opp og be stille utenfor abortklinikker. Dette blir stemplet som “hat”.
    • Å si at det finnes to kjønn blir i stadig flere sammenhenger tolket som “transfobi” og dermed hatprat.
    • I Norge og andre land kan kritikk av innvandring, selv når den fremføres saklig, bli tolket som “hatefulle ytringer” og havne i gråsonen mot straffeloven.

    Dette er venstresidens logikk. Men samtidig er det helt greit å kalle konservative for fascister, nazister eller Hitler. Slike stempler er minst like dehumaniserende, men de rammes aldri av loven. Resultatet er en asymmetrisk rettstilstand der konservative straffes for å mene noe, mens venstresiden kan hetse fritt.

    Dette er også grunnen til at mange konservative, meg selv inkludert, mener hatparagrafer i bunn og grunn truer ytringsfriheten mer enn de beskytter sårbare grupper.

    Et vitnesbyrd som lever videre

    Men midt i dette mørket ser vi også noe annet. Charlie Kirk vitnet frimodig om sin tro på Kristus, og hans liv har tent en ild i unge kristne både i USA og andre steder i verden. Det står skrevet:

    Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt (Joh 12,24).

    Hans død har virkelig blitt som et hvetekorn som faller i jorden og bærer frukt. For meg blir Kirk en inspirasjon til etterfølgelse. Ikke fordi han var feilfri, men fordi han våget å stå opp for sannhet og tro, selv når det kostet. Det minner oss om at ingen kan stanse Guds verk. Vold og hat kan aldri hindre evangeliet i å spre seg.

    Jeg håper mordet på Charlie Kirk kan bli et vendepunkt. At vi sier tydelig nei til politisk vold og dobbeltstandarder, men samtidig løfter blikket og holder fast ved håpet. Demokratiet vårt trenger sannhet og rettferdighet. Men enda mer trenger verden Kristus, han som alene er veien, sannheten og livet.

  • Livets opprinnelse: Større enn kjemi

    Livets opprinnelse: Større enn kjemi

    I mange år har forskere forsøkt å forklare hvordan livet kan ha oppstått av seg selv fra livløse kjemikalier. Med jevne mellomrom leser vi overskrifter om «gjennombrudd» i forskningen på livets opprinnelse, eller «abiogenese». Men bak overskriftene tegner det seg et annet bilde: Jo mer vi lærer, desto mer komplisert blir mysteriet.

    Professor James Tour, en av verdens ledende kjemikere, har i flere år påpekt nettopp dette. Han hevder at forskningen ikke bringer oss nærmere et svar. Tvert imot viser den hvor enormt komplekst livet faktisk er.

    RNA-verden, den ledende hypotesen

    Den mest populære teorien for livets begynnelse har lenge vært det som kalles RNA-verden-hypotesen. Den går ut på at livet startet med RNA, et molekyl som både kan lagre informasjon, slik DNA gjør, og utføre kjemiske reaksjoner, nesten som enzymer.

    Tanken er enkel: Hvis bare de rette byggesteinene kunne dannes på den tidlige jorden, kunne RNA ha oppstått, begynt å kopiere seg selv, og slik lagt grunnlaget for livets første celler.

    Men i praksis har det vist seg å være langt mer komplisert.

    Formose-teorien rakner

    En nøkkel i RNA-verden-hypotesen har vært ideen om at sukkeret ribose, en helt sentral del av RNA, kunne dannes spontant gjennom den såkalte formose-reaksjonen.

    I flere tiår ble dette sett på som en lovende forklaring. Men en fersk studie publisert i Chem (april 2025) viser at denne reaksjonen ikke fungerer under forhold som kan ha eksistert på jorden. I stedet for å danne de rette sukkermolekylene, dannes bare kaotiske blandinger som ikke kan brukes til å bygge RNA.

    Du kan lese en lettfattelig oppsummering i denne nyhetssaken fra Scripps Research.

    Kompleksiteten bare øker

    Det som gjør mysteriet enda større, er at vi stadig oppdager nye lag av kompleksitet i selv de enkleste livsformene. En celle er ikke bare en tilfeldig blanding av molekyler. Den er et intrikat system som fungerer som en mikroskopisk fabrikk, med presis informasjon lagret i DNA og RNA, og et nettverk av maskiner som leser, oversetter og reparerer denne informasjonen.

    James Tour minner oss om et faktum som sjelden nevnes: Selv når forskere får alle byggesteinene levert på sølvfat, DNA, RNA, proteiner og cellemembraner, klarer de ikke å sette sammen en levende celle fra bunnen av. «Vi kan lese av koden og manipulere den,» sier han, «men vi forstår ennå ikke hvordan livets maskineri starter og opprettholder seg selv.»

    Små skritt – men langt fra målet

    Forskere gjør likevel små fremskritt. Noen leter etter enklere molekyler som kan ha vært forløpere til RNA. Andre studerer hvordan små bobler kan kapsle inn molekyler og beskytte dem. Men alt dette er enkeltbiter. Ingen har klart å sette sammen et helhetlig bilde som viser en vei fra kjemi til liv.

    Tour har et poeng

    Som Tour uttrykker det: «Vi er ikke nærmere svaret i dag enn vi var for 70 år siden. Hvert nytt forsøk viser at problemet er enda mer komplisert enn vi trodde.» Han understreker samtidig at han ikke kategorisk avviser at naturlige prosesser kan forklare livets opprinnelse. Poenget hans er at vi foreløpig ikke har kunnskapen eller mekanismene som kan gi en troverdig forklaring, og at forskningen viser at utfordringen bare vokser.

    Når koden peker på intelligens

    DNA og RNA er ikke bare kjemi. De bærer informasjon, som en kode. Og koder kommer alltid fra intelligens. For mange, inkludert James Tour, peker dette mot at livets opprinnelse ikke bare handler om naturlover og tilfeldigheter, men at intelligens står bak.

    Det betyr selvsagt ikke at vi skal slutte å forske. Men det betyr at vi må være ærlige om hvor vi faktisk står: Vi forstår mye mer om de kjemiske brikkene, men vi er milevis unna å forklare hvordan liv kan oppstå uten hjelp.

  • Masseformasjon og vitenskapens grenser

    Masseformasjon og vitenskapens grenser

    Jeg har alltid vært skeptisk av natur. Jeg stiller spørsmål ved det meste. Dette til min kones store frustrasjon, som noen ganger mener jeg bikker over i kverulering. Men under Covid-pandemien ble denne skepsisen satt på prøve.

    Fra frykt til spørsmål

    Da viruset traff verden som en bombe i 2020, reagerte jeg som de fleste: med frykt. Jeg fulgte rådene fra myndigheter og vitenskapsfolk. En stund. Etter hvert begynte noe å skurre. Hvorfor ble kritiske stemmer ikke bare ignorert, men aktivt kansellert? Hvorfor ble alternative forklaringer, som at viruset kunne ha lekket fra et laboratorium, stemplet som konspirasjon, selv om det senere viste seg å være en reell mulighet?

    Når samfunn stenges ned

    Skoler og samfunn ble stengt. Vi ble pålagt å gå med munnbind, selv da bevisene tydet på at effekten var minimal. Jeg husker ennå de lange blikkene på bussen da jeg sluttet å bruke det. Det var som om folk tenkte: Der har vi nok en av disse konspirasjonsteoretikerne. Hvordan havnet vi i en situasjon der uenighet ble tolket som noe farlig?

    Masseformasjonens psykologi

    Psykologen Matthias Desmet prøver å gi svar i boken Totalitarismens psykologi. Han beskriver fenomenet masseformasjon. Om hvordan hele samfunn kan fanges i en kollektiv forestillingsverden.

    Han viser blant annet til det klassiske Asch-eksperimentet: En forsøksperson ble satt sammen med flere andre som i virkeligheten var skuespillere. Gruppen fikk se én strek på venstre side og tre streker av ulik lengde på høyre side. Oppgaven var enkel. Peke på hvilken strek til høyre som hadde samme lengde som den på venstre. Men når alle skuespillerne ga det samme gale svaret, endte mange forsøkspersoner med å svare feil, mot sin egen overbevisning, bare for å følge gruppen.

    Desmet hevder at noe lignende skjedde under pandemien: Vi ble en del av en sosial dynamikk der frykt og gruppepress overskygget kritisk tenkning.

    Vitenskap eller dogme?

    Under pandemien ble vi stadig minnet om å «følge vitenskapen». Men vitenskap er ikke et ferdig svar. Det er en prosess av testing, kritikk og revisjon. Den britiske matematikeren Norman Fenton utfordret tallgrunnlaget for nedstengningene ved å vise hvordan økte smittetall i «andre bølge» i stor grad var drevet av testing, og at dødelighetstall var betydelig lavere enn antatt.

    For dette betalte han en høy pris: Han ble utsatt for til dels grov hets, mistet forskningsmidler og ble marginalisert i fagmiljøet.

    Leger som fremmet alternative behandlingsformer ble møtt med suspensjoner, mistet stillinger eller ble sensurert på sosiale medier. Og det var ikke bare ekspertene som betalte en pris: helt vanlige mennesker som valgte å ikke vaksinere seg, ble frosset ut sosialt, og mange mistet til og med jobben. I ettertid har det også kommet stadig flere rapporter om alvorlige bivirkninger av vaksinene som ble bagatellisert eller oversett. Når «The Science» blir et dogme og kritiske stemmer undertrykkes, er det ikke lenger vitenskap. Da er det politikk forkledd som sannhet.

    Hva kan vi lære?

    Jeg skriver ikke dette for å bagatellisere pandemien, men fordi jeg mener vi må lære av den. Når myndigheter og medier lukker døren for debatt, skaper det grobunn for mistillit. Når uenighet stemples som farlig, mister vi noe av selve grunnlaget for et fritt samfunn.

    Skepsis er ikke et problem. Det er en nødvendighet. Ikke fordi alt skal avvises, men fordi sannhet tåler spørsmål. Pandemien viste oss hvor fort frykt kan skape konformitet, og hvor viktig det er å verne om rommet for kritiske stemmer.

  • Når vitenskapen peker mot en Skaper

    Når vitenskapen peker mot en Skaper

    “The universe we observe has precisely the properties we should expect if there is, at bottom, no design, no purpose, no evil and no good, nothing but blind, pitiless indifference.”

    – Richard Dawkins, River Out of Eden (1995)

    Når jeg leser Dawkins’ ord, forstår jeg logikken hans. Ser du kun på verden som et resultat av blinde, naturlige prosesser, er det nærliggende å konkludere slik. Men jo mer jeg har satt meg inn i fysikk, kosmologi og det som kalles fininnstillingen av universet, jo vanskeligere blir det å tro at alt er et resultat av ren tilfeldighet.

    For vitenskapen selv peker i en annen retning: mot orden, struktur og presisjon som nesten roper etter en forklaring.

    Universets begynnelse

    Kosmologien er tydelig: Universet hadde en begynnelse. Big Bang-modellen viser at tid, rom og materie startet for omtrent 13,8 milliarder år siden. Dette er ikke ren spekulasjon, men bygger på solide observasjoner, som den kosmiske bakgrunnsstrålingen, galakser som beveger seg bort fra oss og matematiske modeller som stemmer med alt vi ser i dag.

    Modellene er ikke perfekte, men de har gjentatte ganger forutsagt fenomener som senere er bekreftet. Nettopp derfor mener de fleste astrofysikere, uansett livssyn, at universet ikke er evig, men hadde en begynnelse.

    Og da oppstår et dypt spørsmål: Hvordan kan noe oppstå fra ingenting?

    Med “ingenting” mener jeg ikke et kvantevakuum eller usynlige felt, men ekte ingenting. Uten energi, rom, tid eller naturlov. Hvis universet har en begynnelse, peker det mot en årsak som eksisterer utenfor tid, rom og materie.

    Et finjustert univers

    I tillegg til at universet hadde en begynnelse, er det også ekstremt finjustert. I boken Why the Universe Is the Way It Is dokumenterer astrofysikeren Hugh Ross mer enn hundre parametere som må være presist innstilt for at liv skal være mulig. Her er bare noen få eksempler:

    • Gravitasjonskonstanten: Hadde den vært bare én del i 1040 sterkere eller svakere, ville stjerner enten aldri ha dannet seg eller kollapset raskt.
    • Forholdet mellom protonets og elektronets masse: Dette må være helt nøyaktig for at atomer skal være stabile.
    • Kosmologisk konstant: Denne er finjustert til én del i 10120. En endring på mikroskopisk nivå, og universet ville enten ha kollapset inn i seg selv eller utvidet seg så raskt at stjerner og planeter aldri ble til.

    Disse tallene er så presise at de overgår vår forestillingsevne. Det er som å skyte en pil fra jorden og treffe en mynt på en fjern galakse milliarder av lysår unna. På første forsøk!

    Som fysikeren Paul Davies sier:

    “The impression of design is overwhelming.”

    Meta-finjustering: Et univers for oppdagelse

    Ross fremhever noe enda mer fascinerende: Universet er ikke bare finjustert for liv, men også for oppdagelse.

    • Universets alder: Hvis universet var mye yngre, ville det ikke ha rukket å produsere de tunge grunnstoffene som karbon, oksygen og jern, som alt liv bygger på. Hvis det var mye eldre, ville stjernene ha brent ut, og universet ville vært kaldt og dødt.
    • Universets størrelse: Det enorme volumet gjør det mulig å se langt ut i rommet og bakover i tid, slik at vi kan forstå universets historie og struktur.
    • Plasseringen av jorden: Vi befinner oss i et trygt og stabilt område i Melkeveien. Ikke for nær sentrum, hvor stråling og ustabilitet ville gjort liv umulig, og ikke for langt ute, hvor tunge grunnstoffer mangler.

    Universet er altså ikke bare et sted der vi kan eksistere, men et sted der vi kan utforske, forstå og undre oss. Det er det Hugh Ross kaller meta-finjustering. Et univers tilpasset ikke bare liv, men også vitenskap.

    Multivers som forklaring

    Noen peker på multivers-teorien som en forklaring: Kanskje finnes det uendelig mange universer med ulike konstanter, og vi lever bare i det ene der forholdene tilfeldigvis passer for liv.

    Men for meg skaper multiverset flere problemer enn det løser:

    • Ingen empirisk bekreftelse: Vi har ingen observasjoner av disse andre universene.
    • Forskyvning av problemet: Hvor kommer multiverset fra? Hva “starter” lovene som styrer det?
    • Ikke ekte “ingenting”: Selv modeller av multiverset forutsetter at noe allerede er til stede, enten det er et felt, energi eller lover.

    For meg er det enklere å tro at universet har en intelligent årsak enn å tro på et uendelig antall usynlige universer vi aldri kan teste.

    En rimelig konklusjon

    Jeg sier ikke at fininnstilling beviser Gud i en streng vitenskapelig forstand. Men når jeg ser at universet hadde en begynnelse, at det er ekstremt finjustert for liv, og at det til og med ser ut til å være strukturert slik at vi kan oppdage det. Da virker det for meg langt mer rasjonelt å tro at det finnes et intelligent sinn bak universet.

    Mer en blind tilfeldighet

    Dawkins beskriver universet som “blind, pitiless indifference.” Men når jeg ser på stjernehimmelen, på de presise lovene som holder alt sammen, og på vår evne til å forstå dette, blir jeg stående med et annet inntrykk:

    Universet ser ikke likegyldig ut.

    Det ser ment ut.

  • Når klima forklarer alt

    Når klima forklarer alt

    Rasistiske tweets. Gallestein. Den syriske borgerkrigen. Europeiske flommer.

    Hva har de til felles? Ifølge enkelte forskere er svaret enkelt: menneskeskapte klimaendringer.

    I boken Climate Change Isn’t Everything tar Mike Hulme, professor i geografi ved University of Cambridge, et oppgjør med denne tendensen. Han viser hvordan klima ikke lenger bare er et vitenskapelig tema, men en dominerende fortelling som brukes til å forklare nær sagt alle problemer i samfunnet, fra migrasjon til helsekriser og politiske konflikter.

    Klimatisme som ideologi

    Hulme omtaler dette som klimatisme: en ideologi som forfekter at menneskeskapte klimaendringer er den dominerende forklaringen på sosiale, økonomiske og økologiske fenomener.

    Som tidligere klimaforsker har jeg sett hvordan denne logikken har fått fotfeste, ikke bare i forskningsmiljøene, men også i media og politikk. Kritikere møtes ofte med mistenkeliggjøring, og uenighet kan raskt bli stemplet som «klimafornektelse».

    Klimareduksjonisme

    Klimaet blir i dag først og fremst studert gjennom globale prediksjonsmodeller av jordsystemet, med løfter om stadig mer nøyaktige fremskrivninger. Det skaper en illusjon av at fremtiden er forutsigbar, dersom modellene bare er detaljerte nok.

    Denne modellbaserte tilnærmingen gir opphav til det Hulme kaller klimareduksjonisme:

    Klima fremstilles som hoveddriveren for vår felles fremtid. Andre faktorer som teknologi, økonomi, kultur, religion, kriger, pandemier – tones ned. Fremtiden «klimatiseres», og vi får enkle svar på kompliserte spørsmål.

    Misbruk av ekstreme scenarier

    En annen utfordring er overbruk av de mest ekstreme klimaframskrivningene, som RCP8.5 eller SSP5-8.5. Disse ble opprinnelig laget for å vise hva som kunne skje dersom verden økte utslippene dramatisk uten klimatiltak.

    Problemet er at disse scenarioene bygger på helt urealistiske forutsetninger. For eksempel innebærer de en seksdobling av verdens kullforbruk i løpet av dette århundret, noe som er fullstendig ute av takt med dagens utvikling.

    Ny forskning viser at slike baner er svært lite sannsynlige. Utslippene flater ut, og teknologi tas i bruk raskere enn antatt. Likevel brukes disse ekstreme scenariene ofte som baseline, altså standardforløp, i forskning, rapporter og medieoppslag. Resultatet er et skjevt bilde av klimarisiko og en tendens til å overdrive fremtidige farer.

    Som klimaforskeren Roger Pielke Jr. har sagt:

    “The misuse of extreme scenarios is endemic in the Environmental, Social, and Governance (ESG) community and beyond when discussing climate and transition risks.”

    Farer ved klimatisme

    Klimatisme kan lede til politikk med utilsiktede konsekvenser. Et tydelig eksempel er biodrivstoff. I Sumatra har nesten 50 % av den tropiske regnskogen forsvunnet de siste 35 årene, mye på grunn av palmeoljeplantasjer. Denne utviklingen ble drevet av vestlige lands klimapolitikk, blant annet EUs biodrivstoffdirektiv. Da EU forbød palmeolje i 2021, var skaden allerede gjort.

    Dommedagsnarrativet påvirker også unge. En konstant strøm av alarmisme skaper en følelse av håpløshet og fratar mange troen på at fremtiden kan formes gjennom innovasjon, samarbeid og teknologiske løsninger.

    Når politikken domineres av krav om handling nå, blir det lite rom for refleksjon og grundige diskusjoner. Vitenskapen presenteres som «klar», og uenighet oppfattes som moralsk tvilsom. Dermed depolitiseres spørsmål som i realiteten krever bred demokratisk behandling.

    «Den flittiges planer gir alltid vinning, men hastverk fører bare til tap.» – Salomos ordspråk 21,5

    Klimatisme utfordrer også grunnleggende demokratiske prinsipper:

    • Kanselleringskultur og sensur av kritiske stemmer.
    • Hersketeknikker som å stemple faglig uenighet som «fornektelse» eller «forsinkelse».
    • Knebling av forskning som utfordrer gjeldende narrativ.
    • Et ukritisk forsvar av «konsensus» som gjør åpen vitenskapelig diskusjon vanskelig.

    Motgift mot klimatismen

    Det finnes måter å møte denne utviklingen på:

    • Erkjenne usikkerhetene i klimaforskningen og kommunisere dem tydelig.
    • Møte fremtiden med ydmykhet fremfor skråsikkerhet.
    • Slutte å bruke apokalyptisk språk som «krise» og «vippepunkter».
    • Gi rom for mangfold av verdier og målsettinger, og balansere klimautfordringen med andre viktige problemer.

    Til syvende og sist handler det om å praktisere klimapragmatisme: å utforme politikk på grunnlag av hva som faktisk er mulig og realistisk, heller enn ideologiske visjoner eller urealistiske mål. Som Otto von Bismarck uttrykte det:

    «Politics is the art of the possible, the attainable – the art of the next best.»

    Å erkjenne at klimaendringer spiller en rolle, er nødvendig. Men å gjøre klima til den eneste forklaringen på alle problemer fører til dårligere vitenskap, dårligere politikk og et mer polarisert samfunn.

    Det vi trenger nå, er å bringe nyanser, åpenhet og vitenskapelig ydmykhet tilbake i klimadebatten.

  • Lengselen etter den store fortellingen

    Lengselen etter den store fortellingen

    Jeg har alltid elsket en god historie. Som barn ble jeg trollbundet av Asbjørnsen og Moes eventyr, og jeg forsvant inn i C.S. Lewis’ magiske Narnia-univers. Og hvem kan glemme Tolkiens tidløse Ringenes Herre. Den evige kampen mellom godt og ondt, heltemot og svik, håp og fortvilelse?

    Enten det er science fiction, fantasy, krim eller thriller. Vi mennesker dras mot historier.

    Evolusjon – eller noe dypere?

    Mange vil kanskje peke på evolusjon som forklaring. At historier har hjulpet oss å bygge identitet, fellesskap og samarbeid. Det er en interessant tanke, men jeg tror det stikker dypere enn det. Det virker nesten som om behovet for historier er nedlagt i selve menneskesjelen, som om vi er skapt til å lengte etter mening, retning og fellesskap i en større fortelling.

    Bibelen – den ultimate historien

    Og kanskje er det nettopp slik. Bibelen forteller oss den ultimate historien: En Gud som gradvis åpenbarer seg, en kosmisk kamp mellom godt og ondt, og det store klimakset der Gud selv, i fullkommen kjærlighet og selvoppofrelse, gir sitt eget liv for å redde verden.

    Livet som åpent eventyr

    Åpen relasjonell teologi beskriver livet som et stort, åpent eventyr. Gud er historiens forfatter, men ikke på den måten at alt er bestemt på forhånd. Han inviterer oss inn som medforfattere. Historien har en retning mot kjærlighetens seier, men ingen forhåndsbestemt rute. Valgene våre betyr noe, og utfallet formes i samspill mellom Guds kjærlighet og vår frihet.

    Spørsmålet om frihet

    Mange kristne forstår Guds kunnskap om fremtiden som total og uforanderlig. Gud vet nøyaktig hva vi kommer til å velge. Men da møter vi et dypt filosofisk problem: Hvis Gud allerede vet hva jeg vil velge, med absolutt sikkerhet, finnes det da egentlig et reelt alternativ? Kan jeg velge noe annet enn det Gud allerede vet?

    For meg blir dette et deterministisk bilde, der friheten bare blir en illusjon. Kjærlighet uten frihet er ikke ekte kjærlighet, og en relasjon uten mulighet for reell respons er ikke en ekte relasjon.

    Åpen teologi gir et annet bilde: Gud kjenner alle muligheter og sannsynligheter, men lar fremtiden være åpen. Han er ikke mindre allvitende, men han velger å la historien utvikle seg i samspill med våre valg.

    Lewis, Tolkien og det levende manus

    C.S. Lewis brukte i Mere Christianity et bilde av Gud som forfatteren som ser hele historien på én gang, som om hele manuset allerede er ferdig. Det er et vakkert bilde, men gir det virkelig rom for ekte frihet?

    Kanskje kan man heller se det slik at Gud fremdeles er forfatteren, men at historien skrives dynamisk sammen med oss, med ekte valg, ekte risiko og ekte kjærlighet?

    Tolkien skal selv ha sagt at han aldri hadde planlagt at Ringenes Herre skulle bli som den ble. Karakterene utviklet seg underveis, og historien tok uventede vendinger. Mange forfattere opplever det samme, at historien lever sitt eget liv.

    Slik kan vi også tenke om livet sammen med Gud. Han inviterer oss til å være medskapere. Historien er levende, ekte og åpen. Og det er nettopp dette som gjør våre valg meningsfulle.

    Du er medforfatteren

    Historier former vår identitet. De gir oss rammer for å forstå hvem vi er, hvor vi kommer fra, og hva vi er kalt til å gjøre. Kanskje er det derfor vi trekkes mot eventyr og fortellinger? De gjenspeiler Guds måte å forholde seg til oss på.

    Gud er den ultimate historieforteller. Vi er alle kalt til å være hans medforfattere. Til å skrive vår del av historien med tro, håp og kjærlighet som penn og blekk.

  • Medieløgnene som vekket meg

    Medieløgnene som vekket meg

    Jeg var lenge en ganske typisk norsk borger: politisk moderat, plassert et sted i sentrum. Jeg stolte på mediene, på institusjonene, og på at informasjonen som nådde offentligheten, stort sett var etterrettelig. Jeg hadde ingen grunn til å tvile.

    Mitt «rød pille»-øyeblikk

    I 2015 ble Donald Trump et internasjonalt fenomen, og et symbol på alt som var galt. Jeg trengte ikke undersøke ham nærmere. Jeg visste han var en forferdelig person. Hvor ille? Vel, han hadde jo gjort narr av en handikappet journalist på en talerstol. Det var uomtvistelig.

    Trodde jeg. Helt til jeg så videoen selv.

    Trump brukte overdrevne håndbevegelser og stemmebruk, men det var ikke første gang. Han brukte samme stil mot fullt funksjonsfriske journalister og politikere han mente sa dumme ting. Bevegelsene hans hadde ingen likhet med journalistens faktiske tilstand. Likevel ble dette fremstilt som bevis på at han hånet en funksjonshemmet. Jeg hadde trodd på en løgn, formidlet av medier jeg stolte på.

    Det var mitt «rød pille»-øyeblikk. Og det var ikke det siste.

    «Very fine people»

    Et annet avgjørende øyeblikk kom da Joe Biden i 2020 lanserte sitt kandidatur for president. Han begrunnet det moralsk, med henvisning til Trumps uttalelse etter Charlottesville-opptøyene i 2017. Der, sa Biden, hadde Trump sagt at det fantes «very fine people on both sides», altså også blant nynazistene. Dette sitatet gikk verden rundt. Jeg husker at jeg tenkte: Hvordan kan en president si noe så avskyelig?

    Men Trump sa noe mer:

    «I’m not talking about the neo-Nazis and the white nationalists, because they should be condemned totally.»

    Denne presiseringen ble bevisst klippet bort av store medier. Narrativet ble beholdt, fakta ble redigert ut. Også i norske medier.

    Russiagate – den virkelige sammensvergelsen

    I årevis ble det hevdet at Trump konspirerte med Russland for å vinne valget i 2016. Store amerikanske mediehus og også norske medier omtalte dette som nærmest bevist. Men i 2023 kom spesialetterforsker John Durhams rapport. Den viste at:

    • FBI åpnet etterforskningen uten konkrete bevis, basert på udokumentert etterretning
    • Etterforskere overså informasjon som talte imot deres hypotese
    • Clinton-kampanjen hadde betalt for det såkalte Steele-dossieret, som var en sentral kilde

    Rapporten dokumenterte at grunnlaget var syltynt, og at etterforskningen aldri burde vært åpnet.

    Alt dette ble kjent, men nesten ikke rapportert i hovedstrømsmedier i Norge. Hvorfor?

    Tulsi Gabbard: en varsler ingen tør sitere

    Tidligere presidentkandidat Tulsi Gabbard, nå sjef for USAs etterretningstjenester, har gått langt i å kalle dette en «treasonous conspiracy». Hun mener ledere i Obama-administrasjonen og etterretningen bevisst unnlot å stanse noe de visste var grunnløst. Gabbard har sendt dokumentasjon til Justisdepartementet og krevd gransking.

    Dette burde vært en verdensnyhet. I stedet ble det knapt nevnt i norsk presse.

    Hvorfor skriver jeg dette?

    Ikke fordi jeg mener Donald Trump er feilfri. Men fordi jeg, som mange andre, ble ført bak lyset. Jeg var en nøktern, sentrumsliberal borger som trodde på pressefrihet, demokrati og opplyst offentlighet. Nå vet jeg at selv frie medier kan velge løgn og unnlatelse så lenge det tjener deres ideologiske eller politiske mål.

    Det som vekket meg, var ikke først og fremst politikk, men løgnene, gjentatt og forsterket av en medieverden med klar slagside.

    Vi trenger ikke mer propaganda. Vi trenger sannhet, uansett hvor ukomfortabel den er.

  • Kan vi tro på en voldelig Gud?

    Kan vi tro på en voldelig Gud?

    Se for deg følgende scene fra oldtidens Kanaan:

    En familie sitter sammen ved solnedgang. Far, mor og et lite barn kjenner roen senke seg. Men i det fjerne høres krigsrop. Frykten vokser. Ryktene har gått om et hebraisk folk med en mektig Gud bak seg. De har bedt til Baal om beskyttelse, men krigslydene kommer nærmere.

    Plutselig stormer to soldater inn. Faren reiser seg med sverdet i hånden, men blir raskt drept. Moren kryper sammen i hjørnet med barnet. Soldatene ser på hverandre.

    «Jahve har befalt det,» sier den ene. Så dreper de moren og barnet.

    Dette er ikke en historisk beretning, men en fiktiv scene Gregory A. Boyd bruker i boken Cross Vision for å vise den brutale virkeligheten vi finner i enkelte tekster i Det gamle testamentet. Tekster der det står at Gud befalte massakrer. For mange, også for meg, har dette vært et av de største hindrene for å tro på Bibelens Gud.

    Boyds radikale forslag

    I Cross Vision kommer Boyd med en tanke som utfordrer mye av det mange av oss har lært: Når vi leser om en voldelig Gud i Bibelen, er det ikke Guds sanne vilje vi ser. Det er hvordan mennesker, preget av sin kultur, sin tid og sin forståelse av makt, tolket det de mente Gud sa. De blander hans stemme med sine egne forestillinger om ære og krig.

    Men Gud ga dem likevel ikke opp. I stedet for å viske tekstene bort, lot Gud dem bli stående i Bibelen, og tok dermed på seg ansvaret for hvordan han ble fremstilt. Akkurat som Jesus på korset bar vår synd og så skyldig ut, lar Gud seg i Det gamle testamentet portrettere som voldelig, selv om hans egentlige vesen alltid er kjærlighet.

    Hvorfor lot Gud seg misforstå?

    Men hvorfor i all verden skulle Gud la seg bli fremstilt på denne måten? Kunne han ikke bare åpenbart seg så klart at ingen kunne misforstå?

    Jo, det kunne han. Men da hadde vi ikke hatt noe valg. Kjærlighet som er tvunget, er ikke kjærlighet.

    En illustrasjon: Kongen som kom inkognito

    Tenk deg en mektig konge som ønsker at folket hans skal elske ham. Han kunne tvunget det gjennom lover, eller skrevet på himmelen med ild at alle måtte adlyde. Da ville ingen vært i tvil, men kjærligheten hadde ikke vært ekte.

    Så kongen gjør noe annet: Han kler seg som en vanlig mann, flytter inn i landsbyen og lever blant folket. Noen skjønner hvem han er, men mange misforstår. Noen vender ham ryggen. Kongen vet at dette er prisen for ekte kjærlighet. Risikoen for å bli oversett eller avvist.

    Slik er Gud ifølge Boyd. Han vil vinne hjertene våre, ikke tvinge oss. Han møter oss på vårt nivå, i vårt språk og vår kultur, selv om det betyr at vi noen ganger misforstår ham.

    Korset som nøkkel

    For Boyd er korset nøkkelen som får hele Bibelen til å gi mening. På korset ser vi hvem Gud virkelig er: en kjærlighet som gir alt for andre.

    Derfor kan vi lese også de mørkeste tekstene i Det gamle testamentet på en ny måte. Når Gud fremstilles som en voldelig kriger, er det ikke hans sanne ansikt vi ser. Det vi egentlig ser, er hvor langt Gud er villig til å gå for å være nær sitt folk, til og med å bære et ‘litterært kors’ ved å la seg fremstille på måter som får ham til å se ut som noe han aldri har vært.

    Hvorfor er dette viktig?

    Mange vender seg bort fra troen fordi de ikke får Bibelens voldelige tekster til å passe med Jesus. Boyds teologi gir en mulig vei videre: Gud er som Jesus, og har alltid vært det.

    Når vi leser Bibelen med korset som briller, kan selv de vanskeligste tekstene peke på den kjærligheten som ble åpenbart på Golgata.

  • FN og klima – når narrativet trumfer fakta

    FN og klima – når narrativet trumfer fakta

    Når FN, medienes klimaredaksjoner og deler av forskningsmiljøene svikter sitt oppdrag, trengs mer enn kritikk. Vi trenger mot til å stå for sannhet, også når den utfordrer det politisk bekvemme.

    Hvorfor jeg forlot akademia

    Jeg har selv jobbet i over 20 år innen klimaforskning og har sett hvordan konformitet og konsensustenkning har vokst seg sterke i fagmiljøene. Faglige innvendinger blir ofte ignorert eller mistenkeliggjort. Etter mange år med voksende frustrasjon har jeg valgt å forlate akademia.

    Ikke fordi jeg ikke tror at klimaendringer er reelle, det gjør jeg, men fordi integriteten i klimavitenskapen har fått alvorlige skader.

    Roger Pielke Jr. og dokumenterte feil

    De siste årene har jeg fulgt arbeidet til Roger Pielke Jr., statsviter og klimapolitisk analytiker, som i en årrekke har dokumentert hvordan IPCC og FN-organer har fremmet feilaktige eller sterkt overdrevne påstander, også når disse er tilbakevist i fagfellevurdert litteratur. Likevel skjer det sjelden noe.

    Som Pielke Jr. sier:

    «I no longer expect the climate science community to care about obvious and egregious problems in climate science.»

    Sveriges Radio sin granskning

    Sveriges Radio publiserte nylig en grundig granskning av FN og tilknyttede organer når det gjelder klima (høsten 2024, med engelsk versjon i 2025). Journalisten Ola Sandstig og hans team dokumenterte her fire alvorlige tilfeller av feilinformasjon:

    1. Falsk påstand om 1,7 millioner barnedødsfall

    Svenske UNICEF har siden 2019 hevdet at 1,7 millioner barn under fem år dør hvert år på grunn av klimaendringer. Etter Sveriges Radios program ble artikkelen fjernet og rettet. Den nye teksten sier: «Tallet gjelder miljøfaktorer som luftforurensning og urent vann.» Feilen ble stående i fem år uten korrektiv.

    2. Manipulert statistikk om naturkatastrofer i Europa

    Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) hevdet i rapporten United in Science at klimaendringer hadde ført til en femdobling i antall naturkatastrofer i Europa siden 1970-tallet. Det de ikke sa, var at økningen skyldes bedre rapportering, ikke flere hendelser.

    Sveriges Radio intervjuet Debarati Guha-Sapir, som i tiår har ledet EM-DAT-databasen, og hun bekreftet at tallene er blitt systematisk misbrukt

    3. Feilslått klima-narrativ i Samoa

    I en propagandalignende video fra 2023 står FNs generalsekretær António Guterres foran et forlatt hus i Samoa og hevder det er forlatt på grunn av havnivåstigning og økte stormer.

    Sveriges Radio sporet opp eierne, som kunne fortelle at huset ble forlatt etter jordskjelvet og tsunamien i 2009. Dette var katastrofer helt uten forbindelse til klima.

    4. Overdrivelser om tropiske sykloner

    FN hevder at klimaendringer gir mer intense og hyppigere sykloner i Stillehavet. Sveriges Radio dokumenterte at det ikke har vært noen økning verken i regionen eller globalt. Tvert imot var det et «syklon-tørkeår» i 2009 da huset i Samoa ble forlatt.

    Et mønster av feilinformasjon

    Disse eksemplene er ikke tilfeldige glipper. De føyer seg inn i et mønster der klimabudskapet i økende grad pakkes inn i kommunikasjon der det politiske målet ser ut til å være viktigere enn vitenskapelig presisjon.

    Det gjør ikke bare skade på tilliten til FN og det internasjonale klimapanelet. Det skader hele klimaforskningen, og særlig det legitime behovet for å få til klimapolitikk som faktisk virker.

    Hva står på spill?

    Sannheten er sterk nok i seg selv. Den trenger ikke pynting.

    Som tidligere klimaforsker vet jeg hvor krevende det kan være å gå mot strømmen. Men hvis man ikke gjenreiser idealene om etterprøvbarhet, åpenhet og selvkritikk, risikerer vi at de mest framtredende stemmene i klimadebatten ikke lenger representerer vitenskap, men aktivisme forkledd som fakta.

    Derfor fortjener Roger Pielke Jr., Ola Sandstig og Sveriges Radio honnør. De gjør det mange forskere og journalister burde gjøre: spørre, undersøke og korrigere, selv når sannheten utfordrer det «alle vet».

    For den som vil ha mer detaljer anbefaler jeg Sveriges Radios grundige granskning: The Climate Disaster – United Nations and the Overstatements